Comebacket.
Vi har brukt opp comebacket vårt allerede. Det er jo litt synd, det er på et vis betryggende å ha comebacket i bakhånd, i tilfelle noe skulle gå galt ved en senere anledning. Nå har vi altså ikke den muligheten lenger. Nå får det bære eller briste, som det heter.
Siden Z-boy var storsinnet nok til å svare på "va skall vi jørde med blågprosjekte hvort?"-mailen min etter er ikke en måned en gang, følte jeg jeg skyldte ham en*. Så derfor går jeg i gang med første ordentlige bloggpost. Ikke for å undergrave jomfruposten din fra i går, den var veldig morsom til å være så kort.
Første "siden sist"-punktet som må nevnes er vel at jeg er flyttet til Tórshavn, Færøyene. Eller, det var kanskje litt egoistisk. Det er mange andre "siden sist"-punkt som kanskje er viktigere, som at UKA er over og ble dritkul, eller at folk driver og fryser i hjel over hele Europa, eller at cirka 4500 dyrearter har dødd uopprettelig ut siden sist, gått tapt fra verden og vitenskapen for evig tid. Men jeg anså det altså som viktigere at jeg bor i hovedstaden i gokk for tiden.
Jeg trives. Her ute snakker de rart, vet mye om havet, kjøper frukt og grønt på tirsdager for det er da båten kommer fra Skottland, har fine fjell, og hører på kul musikk. Av disse tingene er det vel en som er hakket mer relevant for denne bloggen enn de andre, og det er sistnevnte. Her kommer den kuleste færøyske tónleikarbolkurin for øyeblikket, Gipsy Train:
*Uhr, jeg hater når det kommer to like pronomen etter hverandre, sånn som der. Men noen ganger er man nødt. Den verste av alle er følgende helt legitime setning, uttalt i forbindelse med for eksempel et barn som trenger omsorg: Man må gi det det det trenger.
Blæærh.
